Vestover det Sørlige Atlanterhav
Etter flotte dager i Hout Bay og Cape Town - med jule- og nyttårs feiring overstått - kastet vi etter et par utsettelser loss fra Hout Bay og Sør Afrika. Kursen ble satt nordvestover mot øya St. Helena.
Kappseilas
Den danske båten Exabyte med Kirsten, Kresten, Jørgen og Jens slapp trossene noen timer før oss. Det lå an til regatta mot St. Helena. Det skal dog fortelles at Exabyte er en lett lastet IMX40 med fire arbeidene mannskaper, fire tallerkener og fire glass, mens Empire er en tungt lastet Bavaria med to små barn om bord som kan dekke langbord til 12. I de lette vindene overfarten stort sett ble beæret med hadde vi ingen sjans!
Med avgang rett etter at et lavtrykk hadde blåst ferdig sine kraftige vinder i Hout Bay lå det an til et par dager med kryss i lette vinder, innen vinden skulle dreie mot vest og sydvest. Og slik ble det.
Det første halve døgnet ut fra Hout Bay bød på motor seiling i lite vind, før vi endelig kunne stenge av maskinen og krysse rolig nordover. Det tredje døgnet dreide vinden vest og sørover som lovet, før den økte til 15 m/s – fra VSV. Det ble nydelige seilingsforhold ett snaut døgn innen vinden igjen dabbet av. Heldigvis holdt vindretningen seg. Sakte men sikkert skled vi mot målet midt ute i det Sørlige Atlanterhav, 1800nm NV for Cape Town.
Trafikk
De første dagene underveis hadde vi stor skipstraffikk rundt oss. 200 og 300 meter lange lastefartøy passerte innen synsvidde flere ganger hver dag. Igjen fikk vi stor glede av AIS`en (Automatic Identification System) vi kjøpte av s/y Satumaa da vi ankom Sør Afrika i november. Kalte vi opp et stort skip via VHF`en med navn (noe vi kan se av AIS`en) fikk vi svar med èn gang. Når vi tidligere kalte store skip utfra posisjon eller relativ peiling måtte vi ofte kalle flere ganger før vi omsider fikk et svar. AIS`en gir også god oversikt over hvor båtene utenfor synsvidde befinner seg.
Dog skal man passe på! Fartøy under 50 meter er ikke pålagt kontinuerlig å sende sin posisjon over AIS-systemet. Vel halvveis mellom Cape Town og St. Helena var vi nære ved å kollidere med en asiatisk fiskebåt som ikke syntes på AIS`en. Ikke at det var noen unnskyldning for ikke å se den... Kapteinen på vakt i Empire var alt for opptatt med barnepass og med å lage nye fiskekroker. Vi oppdaget heldigvis fartøyet i tide, men vi var allikevel alt for nære...
Fiskelykke
Etter et par dager underveis satt den første fisken på kroken. En nydelig Albacore (en meget god variant av tunfisk familien) på 6 kg fant veien til Empires kjøleboks og gryte. Vi visste ikke da at dette skulle bli den eneste fisken vi klarte å få om bord i løpet av seilsen over hele det Sørlige Atlanterhav. Seilasen fra St. Helena via Ascension mot Karibien skulle bli uten fisk i cockpit – med unntak av flyvefisk...
Bleievask
Hver tredje/fjerde dag vaskes det bleier i Empire. Det vil si, vaskepulveret gjør jobben i form av bløtlegging i saltvann, mens vår lille 220 volts sentrifuge sørger for å få vannet ut av bleiene for hver saltvanns skylling. Vi håpet at Eirik i løpet av Atlanterhavs krysningen skulle slutte med bleier – i hvertfall på dagtid. Særlig Kapteinen så frem til en slik fremgang, siden bleievask under seilas er hans ansvar...
Som sitt rykte
Det Sørlige Atlanterhav har rykte for stabile og forholdsvis rolige seilingsforhold året igjennom – i hvert fall når man har kommet seg litt nord av Cape Town. Etter den noe humpete seilasen over det Indiske Hav der vi ”alltid” hadde bølger fra tre retninger samtidig, føltes denne seilasen som rene fløteseilasen. Etter noen dager med litt vel rolige forhold midtveis, fikk vi igjen fin vind de siste dagene mot St. Helena. Sjøtemperaturen steg sakte men sikkert fra 12˚C ved Cape Town til mer behagelige 23˚C ved St. Helena. Det var bare å nyte livet og la skuta gå.
Barn om bord
Nyte og nyte, forresten. Det er ikke alltid like fredelig om bord med to små matroser som er høyt og lavt og hele tiden krever oppmerksomhet. Innen vi fikk barn hadde vi som regel god tid til å lese en bok eller til å fikse småting underveis. Med to unge krabater er det kun på nattevakten at vi kan ta frem en bok – om vi ikke nytter sjansen til bare å nyte stillheten noen få timer.
To små matroser på lang seiltur er en krevende ”fulltids jobb” – men det er det sikkert å få to barn på land også, bortsett fra at man da har barnehage, besteforeldre, naboer og venner...!
Vi føler oss selvfølgelig heldige som kan bruke så mye tid sammen med barna. Det er også spesielt å kunne dele så mange opplevelser sammen som en familie. Hadde vi levd ”vanlige” liv på land hadde sansynligvis både mor og far vært ute av døra tidlig om morgenen for å gå på jobb og barna i barnehage...
Ikke bare fiskebåter
Noen dager etter nesten-møtet med den asiatiske fiskebåten skulle Kapteinen avlede oppmerksomheten til Eirik. ”Se, et stort skip” sa Eivind og pekte ut over det han trodde var en tom horisont. I det Eirik ser utover sier Eirvind ”Oj, der ble det visst borte”, for det var jo ikke noe skip der. ”Nei, se der er det!” sa Eirik selvsikkert – og pekte på en seilbåt 2 nautiske mil unna som ingen av oss hadde sett!
Vi endret kurs og seilte bortom. ”Freebase” var underveis fra Port Elisabeth i Sør Afrika kanskje direkte til St. Lucia i Karibien. Nicolas seilte alene og alt stod bra til. Vi hadde ikke sett folk på lenge og Nicolas hadde ikke sett folk på enda lenger – og vi syntes alle et slikt møte på havet var ganske morro.
Cruiseskip
Da vi rundet nord om St. Helena med kurs for ankerplassen ved Jamestown, lå et stort cruise skip ankret like utenfor byen. Med livbåtene ble cruise passasjerene fraktet mellom St. Helena og skipet for sightseeing på land. Cruise skipet het Seaborn Quest – og er tegnet av arkitektkontoret Yran & Storbraaten.
Heidi fikk kontakt med den norske kapteinen om bord via VHF. Da Heidi fortalte at hun hadde jobbet for Yran & Storbraaten, regnet Kaptein Geir-Arne Thue-Nilsen oss nesten for gamle kjente. Han beklaget at de hadde så dårlig tid og akkurat var i ferd med å lette anker.
Fra cruise skipets høyttaleranlegg hørte vi kapteinen annonsere at gjestene måtte vinke til den lille norske seilbåten som lå rett under baugen på skipet. Med ankeret vel om bord seilte han cruiseskipet så nærme Empire han turte, før han lot Seaborn Quest ta en 360˚sving til ære for Empire. Så ble kursen satt mot Afrika...
B.O.T.
St. Helena utgjør sammen med Ascension og Tristan da Cunha Britisk Oversjøisk Territorie. Da vi gikk i land fra jolla ble vi ønsket velkommen av tolleren, som egentlig stod på kaia for å telle cruiseskip gjestene ut og inn. Allerede etter innsjekkingsrunden på land, var vi overveldet over vennligheten til menneskene på øya. Uansett hvor vi gikk hilste folk på oss – og vi på dem.
Å rusle gjennom Jamestown var som å ta et skritt tilbake i tid. Bygningene var hovedsaklig fra 1800-tallet og kreditkort ble kun akseptert i banken. Banken var i seg selv et skue - i et gammelt ærverdig lokale der man pent måtte stille seg i kø som i gamle dager. PAPIR blanketter måtte fylles ut før man fra kreditkortet fikk det ønskede antall St. Helena pund – eller GBR pund, som er like i verdi. Minibank fantes ikke på øya.
Liten øy
St. Helena er 10 x 17 km. Øya stikker opp fra 5000 meters dyp, med Diana`s Peak som høyeste punkt på 823 m.o.h. I tillegg til hovedstaden finnes et par tettsteder og spredt bosetting ellers på øya. Det finnes ingen flyplass. Den er under bygging - prosjektert ferdig i 2015. Pr. i dag er eneste faste kommunikasjon med omverdenen det ærverdige postskipet RMS (Royal Mail Ship) St. Helena, som ankommer øya omtrent hver 14. dag. Havn som sådan finnes ikke. Passasjerer og varer skytles frem og tilbake mellom det ankrede skipet og brygge med småbåter og lasteprammer.
En fantastisk øy
Med leid bil fartet vi rundt på øya i tre dager. Begge hendene burde egentlig konsentrert seg om å styre bilen på de svingete og bratte veiene, men den ene hånden var mest opptatt med å hilse. Det var ikke bare i Jamestown at alle hilste på hverandre.
St. Helena bød på alt fra nesten-ørken enkelte steder i lavlandet til tropisk regnskog i høyden. Overalt møtte vi hyggelige og hjelpsomme mennesker. Marius og Eirik ble invitert med i bursdags selskap i barnehagen og vi fikk utfordret oss selv (ihvertfall Eivind) på Jacobs Ladder. Omkring 6½ minutt tok det Eivind å løpe opp de 699 trappetrinnene fra nedre Jamestown til øvre del av byen. Det ga ham blodsmak i munnen og stive lemmer i 6 dager. Bare Diego fra den amerikanske båten ”Bubbles” kunne skryte av en bedre tid mens vi var der. Han løp opp på 5.58. ”Verdensrekorden” loggført på museet lød på 5 minutter og 11 sekunder...
Napoleon med sin hær
St. Helena er kanskje best kjent ifm Napoleon. Mange vet at det var på St. Helena han tilbragte sine siste dager. Å plassere St. Helena på kartet er mye greiere etter at man selv har besøkt den lille historiske øya.
Napoleon ble holdt i eksil på øya etter at han ble tatt til fange av britene i 1815. I 6 år levde han på øya innen han døde. Det verserer mange historier om årsaken til Napoleons død. Napoleon var en kvinnebedårer og flørtet med damene. Kanskje var det en sjalu ektemann som forårsaket hans død...? Noen hevder at Napoleon ble forgiftet med arsenikk. Dette har senere blitt tilbakevist, da de små mengdene arsenikk som ble funnet trolig stammer fra arsenikk i tapeten hvor han bodde. Mer sansynelig er det at Napoleon døde av magekreft.
Vi besøkte de to husene som stod til Napoleons disposisjon under eksilet på øya. Begge eiendommene er i dag i fransk eie og åpne for publikum etter avtale. Også Napoleons opprinnelige grav finnes på øya. Den er i dag kun et minnesmerke da levningene nesten 20 år etter hans død ble fraktet til Frankrike.
Aldri det samme
Vi ble betatt av St. Helena og menneskene som bor der. Selv om øya ligger avsides til var den i ferd med å ta steget over i ”moderne” tidsalder. Eivind skulle gjerne startet en foretningsvirksomhet på øya og bosatt seg der. Heidi var litt mer tilbakeholden og synes det var litt langt unna Norge... Etter 11 dager ankret utenfor Jamestown var det dags å vinke farvel til St. Helena.700 nm lenger mot NNV ventet Ascension.
Når vi neste gang besøker St. Helena er øya nok ikke lenger helt den samme. ...